Sammen om drømmen

Del 37//sesong 3

"Martinus" hvisket jeg redd og forvirret.
Jeg ristet i han litt rolig, mens jeg gjentok navnet hans gang på gang.

"Hva?" Gryntet han og gjespet kort.
"Det var noen som ringte på!" Sa jeg og bet meg i leppa, "du har sikkert bare drømt" sa han og la seg ned i sengen igjen, han la armene godt rundt meg, men ikke faen.
Det ringte på, dette var ikke noe drøm,
"Nei! Det var noen som ringte på!" Sa jeg og sukket, like eter, ringte det på. Jeg hadde rett.

"Hva sa jeg?" Sukket jeg en gang til, Martinus så på meg med et sjokka blikk mens han startet å gå ut av sengen, "vent! Jeg må gå med deg" sa jeg og holdt taki hånden hans, vi gikk rolig ned og jeg var liveredd. Håper ikke dette er Thomas...
Martinus så på meg rolig, før han åpnet døren kjapt, hoooo...
Ingen Thomas. Kun, en liten jente.
På kanskje 5 år, stakkars..
"Hei" sa Martinus å satte seg ned på huk foran denne lille jenta.

"Hva gjør du her ute, om natten? Har du mistet mammaen din?" Spurte jeg og satte meg ned like etter, hun nikket og så ned i bakken, "vil du komme inn kanskje? Så kan vi ringe mamma?" Hun nikket og gikk inn, hun gikk rundt i pysjen sin, så søt da.
"Hva gjør vi!" Hvisket jeg Mot han...
"Snakker med henne!" Sa han usikkert.

"Faen ass" sa han en time senere, vi hadde ikke funnet mammaen, hun husker verken hva hun heter eller telefonnummeret.
"Hva gjør vi? Hun husker jo ikke noe" sa jeg og holdt henne på fanget, med et teppe rundt oss. "Husker du hva etternavnet ditt er?" Spurte Martinus og smilte, hun ristet bare kjapt på hodet, fuuuuuck.

"Vi må ringe politiet."

Hei!

Beklager for at jeg ikke har oppdatert i det siste, men jeg har rett og slett ikke hatt tid, men nå kommer det ihvertfall en del! Så nettop at jeg har fått 20K!!! Hvaaa?!!!! Herregud, dette er faktisk hent sykt, tusen millioner takk til alle dere som leser, stemmer, kommenterer og følger meg! Betyr utrolig mye❤️