Maraton
Jeg fikk allerede dårlig samvittighet for oppførselen min da jeg etterlot han.
Det var helt klart verken meningen å såre han eller at han skulle gråte. Martinus gråt sjeldent. Og det fristet bare mer og mer for å løpe til han. Jeg reiste meg opp å gikk sakte inn til doen. "Martinus" sa jeg trist og lukket døren før jeg så han sitte gråtende på gulvet.
"Ikke gråt da" sa jeg og satte meg ned med han og strøk han på ryggen.
"Hvorfor tror du at jeg gråter?" Sa han småirritert og sukket en gang før han tørket tårene fra kinnene hans.
"Sorry, det var ikke meningen å være så bitch" sa jeg forsiktig å strøk han på kinnet.
Alt dette kunne være skuespill, ville Martinus leke med følelsene mine. Så fikk han det lett til. "Vi krangler hele tiden, vi har aldri et eneste sekund som er litt koselig. Alt er bare så rart" mumlet han ut, det hørtes mest ut som at han skulle slå opp med meg, forlate meg. Kanskje jeg ikke var bra nok? Eller kanskje vi bare hadde vokst fra hverandre. Ikke vet jeg, men jeg håpet virkelig ikke at dette ville bli en stor sak. "Det har aldri vært med meningen å krangle med deg Martinus, jeg hater å krangle. Og du vet hvor mye du betyr for meg" sa jeg og strøk han i håret.
Jeg vet hvor mye han elsket at jeg koste med håret hans, "jeg vet" stammet han frem.
"Kan ikke vi bare starte på nytt? Bare late som at ingen ting har skjedd." Sa han og smilte kort
"Jeg elsker deg Elise, du er en av de viktigste personen i livet mitt. Uten deg hadde ikke jeg vært her å hatt konsert i Norge engang. Å jeg lover deg at det ikke er noe imellom meg å Lena, jeg ville aldri lekt med følelsene dine" det føltes ut som at han hadde planlagt hva han skulle si, at han viste hva jeg ville høre fra han.
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
