"Hva vil du?" Freste jeg til, rygget bakover i skrekk. "Har du gjort som jeg sa?" Stemmen hans var mørk, mørkere enn igår.
"Nei! Å jeg kommer heller ikke til å gjøre det" jeg skalv, skalv av hva som akkurat skjedde.
Hvordan vet han hvor jeg og Martinus bor?
Vi har fjernet alt av adresser på Internett. På grunn av all fansen. "Hvordan vet du at vi bor her?!" Sa jeg, endelig fikk jeg tid. Tid til å spørre om disse spørsmålene som surret rundt i hodet mitt konstant.
"Jeg har mine kilder" svarer han, han har plassert en hette over hodet. Ansiktet er vanskelig å se, jeg legger merke til den lille føflekken. Over leppa. Samme føflekken som Martinus har. "Hvorfor? Hvorfor er Marcus og Martinus farlige?" Spør jeg og gjemmer meg kort bak postkassen, "jeg kan ikke si for mye, men de farlige. Du må passe deg, unge dame" døren åpner seg, jeg fryser til is. Martinus står i døren, "Martinus" jeg snur meg i redsel. "Hva skjer?" Spør han jeg snur meg, jeg måtte vel fortelle om disse mystiske hendelsene. Men i neste sekund, er denne mannen borte. Det eneste jeg hører er motorsykkelen hans som durer bortover veien, og han er ute av synet.
-
"Hva handler alt dette om?" Jeg lener meg bakover, merker blikket hans i nakken min.
"Ikke noe spesielt, som sagt." Jeg ser oppgitt mot han, "hvem var han?" Spørsmålene tar aldri slutt, "bare noen som lurte på veien" jugde jeg, Martinus nikket og gikk.
Jeg holdt bildet i hendene.
Studerte det nøye. Disse guttene, hetten over hodet, i hånden var det plassert en kniv,
Alt falt på plass, guttene på bildet.
Var Marcus og Martinus.
Kommenter for mere!❤️
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
