"Så fortell meg litt om deg selv" sa Julian, vi satt ved spisebordet, og drakk kakao, jeg hadde fått renset alt av sår men Julian ville ikke la meg gå ut i regnet, så jeg måtte være her med han til regnet sluttet. "Jeg heter Elise, 16 år, på fritiden driver jeg med cheerleading. Og ja" sa jeg og smilte, jeg dro håret mitt tilbake og Julian stirret bare mer og mer for hver minste bevegelse.
"Men du? Er du ny her eller noe? Kan ikke huske at jeg har sett deg her før" smilte jeg kort.
"Nei, jeg er her på fotball cup, mamma er med så vi bor her hos tanten min" forklarte han, blikket hans møtte mitt, å han hadde overaskende fine og nydelige øyne. I en film, hadde vi nok lent oss mot hverandre å startet den kline scenen. Men film er faktisk ikke virkeligheten, isteden stirret vi bare på hverandre. "Sååå ehm, jeg tror jeg kanskje burde komme meg hjem" forklarte jeg og smilte kort, selvom jeg mest av alt ville være er med Julian, men jeg måtte hjem. Om noen timer skulle jeg på trening. Og sånt.
"Nei, du får ikke gå ut i regnet! Du kan bli syk! Og jeg har noen rykter om en konkurranse så nei, ikke gå" sa han og smilte mens han slapp ut den søte latteren hans. Jeg hadde aldri trodd dette, hadde aldri trodd at jeg etter så kort tid ville glemme han, drite i hva han sa og mente. Jeg ville glemme han helt, late som at han ikke fantes i denne verden, late som om han verken går i klassen min eller er naboen min. Men akkurat i dette sekundet, var Martinus ute av tankene mine. Og Julian var det enste jeg tenkte på.
Hei! Omg! Jeg har fått 2k på historien! Tuuuusen millioner takk! Det betyr sååå mye!!!❤️❤️😍
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
