"Jeg vil ha deg tilbake, Elise" gjentok han. "Ja jeg hørte jo hva du sa!" Sa jeg spydig, han satt der helt stille. Verken sa noe eller gjorde noe. "Vær så snill! Jeg klarer meg ikke uten deg." Sa han opp så ned i bakken. Jeg viste ikke hva jeg skulle tro på.
"Kødder du med meg nå?" Lo jeg kort.
"Ser det sånn ut?" Sa han alvorlig, vel. Det så vel ikke akkurat sånn ut men altså Hello? Han har vært sur på meg i ukesvis, tilogmed fått en ny dame. Også bare plutselig vil han ha meg tilbake? "Martinus, du slo nettop opp med dama di. Hvorfor bytter du hele tiden! Du leker med folks følelser" sa jeg trist og så på han, "hun var ikke bra for meg, du er den jeg vil ha."
"Jeg trodde jeg ville glemme deg, alt det fine med deg. Derfor var Eline en type erstatning. Men jeg har jo skjønt, at det ikke er mulig å glemme deg. Hva vi hadde" han stammet nesten, akkurat som om han var liveredd for meg. Hva jeg ville gjøre mot han. "Men, jeg var jo utro mot deg! Hvorfor vil du plutselig ha meg tilbake da? Altså jeg var Jo slem og ja" Ordene strømmet ut som en foss, iløpet av 2 små sekunder var alt ferdig sakt.
"Elise, kan du ikke forstå at du betyr alt for meg? Det er deg jeg vil ha! Det er deg jeg skal gifte meg med, du skal være mammaen til barna mine" det så ut som han skulle sprekke av både tristhet og skuffelse. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, alt som kunne kommet ut av munnen min nå. Ville uansett bare hørtes helt forferdelig ut. "Elise, er du lykkelig nå? Jeg må bare vite det" stammet han frem, jeg satt der med null ord. Men en ting var helt klart igjennom denne samtalen, jeg er ikke lykkelig...
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
