Sammen om drømmen

34-snakk med han

"Du må snakke med han! Elise!" Ropte Marcus utenfor døra mi. Det hadde gått noen par dager siden det med Martinus
Men vi hadde ikke sakt et eneste ord til hverandre. "Nei!" Skrek jeg og kastet en pute på døra, han går meg på nervene! Han er så irriterende!
"Elise! Alle er bekymret for han!" Sa han og banket på døra.
"For ingen er bekymret for meg! Hm?" Sa jeg og felte noen tårer.
"Elise åpne døren! Jeg må si deg noe viktig! Det er viktig! Det handler faktisk om livet til Martinus" sa han og sukket en gang.
Kanskje jeg skal slippe han inn? Om det handler om Martinus likksom. Jeg vil jo ikke at noe skal skje med han.
"Endelig!" Mumlet han da jeg lukket opp døra, men dumpet nedi sengen igjen.
"Elise, Martinus har verken spist eller drikt på 3 dager nå. Han har ikke være på skolen, ingen har sett han på 3 dager. Han stenger seg inne på rommet." Sa Marcus laft og strøk meg i håret litt.
"For du tror at jeg har hatt det så bra i disse dagene?" Hulket jeg kort, jeg hadde jo ihvertfall spist. Eller Okei, trøstespist faktisk.
"Forstå meg rett! Jeg skjønner at du har det vondt. Men det hjelper ikke å skjule seg. Martinus sover, og låser seg helt inne på rommet. Jeg vil ikke at det skal skje noe med han, heller ikke med deg.. men ja, du skjønner!" Sa han fort å pustet lettet ut på siste ord.
"For han kommer til å tilgi meg? Vi, vi to! Lå sammen, hadde sex..."
"Jeg hadde ikke tilgitt kjæresten min om noen gjorde det." Forklarte jeg sakte, mens jeg pakket hele meg inni dyna. "Jeg skjønner, men prøv, å husk.. du skal til EM snart. Det er 3 uker til! Å du må øve! Du klarer ikke å øve når
Du bare er deprimert!" Sa han, og han hadde rett.
Jeg burde snakke med Martinus, men om han vil snakke med meg. Er en annen ting, men jeg må prøve
Prøve å fikse opp i all dritten jeg har satt istand.
"Greit"