"Jeg er lykkelig med deg," dere tror vel at dette var min stemme? Nei, jeg hadde ikke funnet ut en eneste setning og komme opp med akkurat nå som passet seg. Alt ble bare surr i hodet mitt, jeg klarte ikke og tenke helt klart. "Elise, kan ikke vi bare ha det som vi hadde for 4 uker siden? Da vi lo med hverandre, var med hverandre konstant hver dag"
"Martinus, jeg bare gidder seriøst ikke å bli brukt som den fjolledokka di som hele tiden gjør hva du sier. Jeg vil ikke bli brukt som en fucka tjener." Alt jeg akkurat sa nå, var fake alt sammen. Jeg ble ikke brukt? Jeg var ikke fjolledokka hans. Alt ble sakt fordi jeg ikke hadde noe annent å komme opp med.
"Du er redd." Sa han overbevisende.
"Å hva skal likksom jeg være redd for?" Lo jeg sarkastisk og smilte lurt over at han faktisk nå hadde tapt game. "Du er redd for å miste meg, sånn at jeg bare kan finne noen andre. Du er for redd for å inrømme at du elsker meg. Tro meg Elise, jeg vet at du ikke klarer deg 5 minutter fra meg" lo han etter meg, å nå gikk game på spill igjen. Søren.
"Greit! Jeg gidder ikke å leke en 5 åring. Jeg er redd, Okei?" Det var få deilig å få sakt, jeg har alltid vært redd i forholdet mellom meg og Martinus. For at han skal finne en bedre dame enn meg, eller bare dumpe meg sånn st han kan få enda mere oppmerksomhet fra en annen jente. For tro meg, den gutten hadde det minste problemet i denne verden med å finne seg dame.
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
