"Faen ta deg!" Gryntet jeg irritert, jeg tok helt feil. Det var slettes ikke Thomas som sto i døren, det var Martinus... "hva?!" Sa han, kledde av seg plagg for plagg mens han så på meg, med det normale bustete håret.
"Du skremte meg! Jeg trodde det var Thomas!" Sa jeg med en trist stemme.
"Slapp av, ingen Thomas her" han Dumpet ned i sengen, ånden hans stinket alkohol... han virket ikke full.
Men han helt klart drukket noen bokser med øl, "slutt" sa jeg da han prøvde å legge armene rundt meg,
"Hva er det nå da!" Sukket han laft,
"Du er bare så selvopptatt! Jeg sa tydelig ifra at jeg ikke var komfortable med å være alene hjemme om natten, du bryr deg ikke om meg lengre!" Jeg flyttet meg så langt bort fra han, så langt som det gikk Ann.
"Wow" sa han og lo kort, "hva ler du av!" Sa jeg irritert, han svarte ikke, like etter hørte jeg han sovnet, "flott" mumlet jeg laft.
Jeg tenkte på alt som har skjedd i det siste, alt har vært så vanskelig. Med barnet, og ikke minst Martinus.
Han er helt klart ikke klar til å bli pappa, jeg skjønner ikke hvorfor han maste sånn med å få en unge.
Dagen etter::
"Hei babe" sier en litt uvanlig Martinus når jeg kommer ned trappa, jeg gidder knapt å kikke på han, alt som jeg føler jeg må si, er nok ikke lurt at jeg sier.
Ihvertfall ikke rett før ungen kommer.
"Har noe skjedd?" Spør han meg, mens han ser ned i mobilen sin, "husker du ingen ting?" Spurte jeg, mens jeg spiste frokostblandingen min. "Hæ? Nei.?" Spurte han usikkert, "gjorde jeg noe galt?" Fortsatte han like etter.
"Ja, du oppførte deg som en drittsekk"
Tusen takk for 70 følgere❤️❤️
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
