Sammen om drømmen

51- problemet.

"Husker du ikke?" Mumlet han og skulle akkurat til å starte på en helt ny historie nesten. "Hvordan vi ledde sammen?? Hvordan vi oppførte oss med hverandre. Ogsen vi konstant kysset og bare holdt hender. Hvor godt vi faktisk kjenner hverande. Vennen min, ingen andre har faktisk kjent meg så godt før som deg. Betyr ikke det noe for deg? Hm? Hvor mye jeg åpnet meg for deg? Tikker det ikke inn minner?" Forklarte han, jeg hadde fortsatt ikke peiling på ordene jeg skulle bruke til han. Skulle jeg være irritert? Støttende? Trist? Sur? "Bare svar meg, er du lykkelig? Jeg fikk aldri svarer ditt" han knyttet nevene sine sammen, de glinset å jeg kunne se at han stresset noe voldsomt. Det så nesten ut som at han skulle slå til meg. "Jeg er ikke lykkelig, Okei?" Inrømmte jeg og så trist ned i bakken. "Å ifølge meg så det ganske så ut som at du var lykkelig med meg. Da vi var sammen."

"Faller bare ikke brikkene på plass? Verken du eller jeg er lykkelige. Jeg innrømmer at jeg savner deg, at jeg trenger deg. Uten deg er jeg en raring." Brikkene startet sakte men sikkert å falle på plsss. Men den siste brikka var ikke i boks. Elsket han meg? Greit at han savnet meg. Men man kan savne noen uten å elske noen. Vil jeg ta sjansen på han? Utnytte livet mitt på han, gi han en sjanse.
"Martinus, vet hva egengtlig hva problemet vårt er akkurat nå?" Stammet jeg nervøst frem, "at du ikke vil inrømme at du ikke klarer deg uten meg?" Spurte han nyskjerrig, og skuffet. "Nei, vi begge oppfører oss som noen 5 åringer. Vi beklager hverandre for ikke en dritt. Bakrunnen her tror jeg vel er at vi faktisk er litt redd hverandre.."

HERREGUD DERE!!!
JEG HAR FÅTT 4K PÅ BOKA!
Det er helt sykt, tusen millioner takk! Vet ikke Ogsen jeg skal si nok takk! Dere er best!!!