"Vi må ut, folk blir sure" sa jeg og akkurat skulle reise meg opp fra fanget hans, men han dro meg ned igjen.
"Neida! Jeg vil være her jeg, kline med deg" svarte han og smilte lurt.
"Ikveld, når vi er alene" hvisket jeg i øret hans, før jeg reiste meg opp å gikk ut, alle blikkene var festet på oss. Og det var sikkelig flaut, men Who cares!
Jeg satte meg ned i flysetete, og dro mobilen raskt opp, ingen meldinger. Jeg ville vet fått en melding om Ingrid hadde vært død, men ingen meldinger. Jeg er letta.. utrolig lette for jeg vil så innmari gi henne noe, og si noe. Noe som jeg skulle sakt for lene siden.
"Er det lillesøsteren din?" Sa Martinus trist mens jeg så ned i bakgrunnen min.
Jeg nikket kort, og snufset en gang for å ikke gråte.
Hun var så utrolig nydelig, bilde var tatt for 1 år siden, hun hadde som fast den samma bamsen i hendene hennes (bilde oppe) ❤️ den bamsen som hun ufikk av meg da hun fikk vite at hun hadde kreft.
Jeg ville jo selvfølgelig gråte av alt som har skjedd, det er jo trossalt lillesøsteren min som skal dø, men på samma tid, så er jeg glad. Ikke glad for at hun dør, men glad for at hun endelig slipper å ha det vondt. Det var ikke så kult og høre henne skrike om natten Forde hun var redd for å ikke våkne opp igjen neste dag. Hun vet godt selv at hun skal dø, men vi trodde ikke at hun skulle tenke så mye på det, hun Er jo bare 6 år, og ikke tenker på hva død egengtlig betyr og ikke forstår helt, hun har hele livet forran seg, men har bare opplevd litt av det😔
"Hun er nydelig" sa Martinus og smilte kort før han kysset meg på kinnet.
"Jeg vet det," svarte jeg, for nydelig var hun. Hun var utrolig lik meg da jeg var liten, og jeg kan ikke få det inn at vi aldri vill se hverandre igjen❤️
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
