Sammen om drømmen

Del 14//sesong 3

Ørene mine sprengte, jeg skrek etter hjelp.
De siste kreftene jeg hadde, lungene sammenkrøllet seg. Det føltes ut som jeg skulle dø. Luften ble bare mindre å mindre.
Sirenene hørtes på lang vei, jeg fikk angst, ville bare sovne. Jeg skrek, på nytt. Et håp om at noen ville få meg ut i neste sekund.
Øynene mine rullet igjen, å jeg sovnet.

"Elise? Hei? Er du her?" Stemmer over alt, spurte meg om ting. Spørsmål, sjekket meg.
Tårene trillet nedover, smerten ble større og større, hodet dundret. "Elise? Kan du høre meg?" Eg åpnet munnen min, ikke noe kom ut. Kun små pipelyder, tårene fortsatte å renne. "Shhhh, slapp av" en dame strøk meg på armen, andre Sto rundt meg,
"Hvor er hun?!!" Stemmen kjente jeg godt igjen, Martinus.
"Beklager, du kan ikke være tilstede her nå!" Sykepleieren fulgte han ut igjen, jeg gråt. Alt jeg ville, var å se Martinus.
I neste sekund, ble jeg trillet inn, og jeg sovnet.

Jeg våknet igjen, hodet strammet seg sammen, ledninger gikk til alle kanter rundt om på kroppen min. Jeg skrek kort, lente meg litt fem, strakte hånden bort til knappen. Den røde knappen, jeg trykket den inn, og en haug med sykepleiere stormet inn.
"Martinus" stammet jeg gråtende, smerten dundret, "han kommer snart, lover" sa hun smilende, "jeg vil se Martinus, nå!" Skrek jeg rolig, hormonene tokk helt over. Jeg følte meg så sur, så fryktelig lei meg, jeg skalv. Skalv av hele hendelsen. Jeg følte meg kun utrygg.
"Slapp av! Du skal få se han nå!" Hun sukket og gikk ut døren.
Jeg satt igjen, gråtende. Snutter fra ulykken tikket inn, bilder fra da bilen rullet over, bilder fra da jeg lå der. Sammenklemt.
Alt, var så utrolig skummelt, så kom jeg på meldingen. Den lille meldingen som gjorde alt dette. Var det helt tilfeldig? At disse meldingene skulle komme akkurat da jeg kjørte? Jeg så mobilen ligge på nattbordet. Fristelsen ble for stor, jeg måtte sjekke.

"Ser at du fortsatt ikke har slått opp, dumt. For da må jeg vel gjøre det for deg, på min egen måte"