Igjen, trykket jeg på den rød knappen,
Jeg var lei, all ventingen. Lei av at Martinus aldri kom, "hva er det?" Den samme sykepleieren sukket, "hvor er Martinus?!" Gråt jeg rolig, "han er her snart," hun gikk ut døren igjen og jeg skrek av sinne,
Alt samler seg opp, alt er så jævlih dritt, faen!
"Elise! Sorry!" Sa Martinus og løp mot meg, "Martinus" sa jeg glad, han pakket hendene rundt meg, tårene randt nedover genseren hans, "hva skjedde?!" Sa han og satte seg ned ved sengekanten min, "jeg bare så ned i mobilen, i 2 små sekunder, og like etter så havnet jeg i grøfta" sa jeg trist, "du må love meg å aldri se på mobilen igjen når du kjører! Du vet hvor farlig det er!" Sa han og himlet kort med øynene,
"Ikke vær så sur! Det var et uhell" sa jeg trist,
"Sorry, jeg var bare redd" sukket han og flettet fingrene våres sammen.
"Aldri prøv å forlat meg igjen, lov meg det" sa han rolig, en liten tåre randt nedover kinnet hans, jeg tørket den vekk med pekefingeren min. "Jeg skal aldri forlate deg, jeg lover, av hele mitt hjertet" sa jeg trolig, smilte stort,
-
"Jeg gjorde det for en grunn!"
Stemmene ble bare høyere og høyere, jeg hørte de langt uti stuen, Martinus sto inne på badet. Snakket tydeligvis med noen, hvem viste jeg ikke. Men jeg hadde en dårlig følelse.
"Jeg skjønner, ikke si dette til en sjel!"
Jeg tror ikke Martinus aner hvor høyt han snakker, stemmen Hans er alvorlig, litt skjelven. Jeg reiste meg rolig opp, nærmet meg badet, stemmene ble selvfølgelig mindre. Jeg kunne knapt høre han. Han startet å viske, han kunne umulig vite at jeg sto og hørte på dette.
"Jeg drepte han for en grunn!" Skriker han og kaster mobilen ned i bakken.
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
