Sammen om drømmen

37- slutt å syt

De små ordene, "vi passer ikke sammen" knuste hjertet mitt.
Jeg forventet at det var meg og Martinus, vi skulle få en familie sammen. Vi skulle gifte oss, bo sammen og dø sammen. Men ikke noe skjer uansett, jeg vet ikke om det var det at han ikke likte meg lengre. Men han ville jo tydeligvis ikke være sammen med meg.
Jeg reiste meg raskt opp dra gulvet på rommet til Martinus, fant frem bildet.
Bildet som lå på nattbordet hans.
Jeg kastet det med vilje i bakken, sånn at det knuste, knuste i like mange bilder som hjertet mitt knuste. Før jeg løp ned, men ble møtt på Marcus i trappa. "Hva skjer?!!" Sa han bekymret, og han skjønte tusenvis ikke en dritt. "Hold deg langt unna meg! Alt dette er din skyld! Drittsekk!" Sa jeg og dyttet han og løp ut døren, regnet plasket med. Jeg dret i det nå, dret i OL jeg ble søkk våt. Bena mine skalv av kulden, jeg hadde mest lyst til å dette ned på bakken og skrike at både smerte og hvor kald jeg var nå. Jeg løp, løp bortover skogen, helt til ansiktet mitt traff bakken, jeg kjente blodet rant nedover ansiktet mitt, bena mine satt fast i rota fra treet, og armene mine, var full av skrubbsår og blåmerker.
Jeg stønnet et par ganger over smerten mens jeg hylte høyt og sa til meg selv at jeg måtte slutte å syte og komme meg opp fra bakken. Jeg slutter umiddelbart med sytinga, men det å komme meg opp fra bakken, failet jeg med. Jeg var lei meg, og en liten stemme sa til meg at jeg bare skulle ligge her, å heller dø.
For Martinus var alt for meg, han var rett og slett hele livet mitt. Men nå var alt for sent

Fyfaen! For noen timer siden, var jeg på #7 i fanfiction, å nå! Er historien på #2!!!!!! What?!!!!
Det er helt syyyykt! Jeg hadde aldri trodd at historien ville bli sååå bra likksom. Tusen takk til alle dere som kommenterer, gir stemmer, følger meg, legger til historien i leselisten deres! Jeg hadde aldri klart noe av dette uten deres hjelp, tusen takk!!!!!❤️❤️😍😍😍😍