Martinus pakket armene sine rundt meg, jeg la bilnøkkelene på bordet.
"Unnskyld babe" sa han og plssserte leppene sine mykt på halsen min.
"Det er ikke din feil, jeg var med på det" stammet jeg ut, tenkte på at jeg faktisk var gravid. Det er sykt, litt for sykt.
Jeg er ikke 19 engang, jeg har ikke blitt ferdig med skolen, eller noe sånt. Så plutselig skal jeg få et barn??? "Bare prøv å slapp av. Vi klarer dette sammen" jeg satte meg mellom bena til Martinus i sofaen, han holdt rundt meg mens jeg så inn i veggen. "Se her" sa han og brettet et teppe over oss begge.
"Jeg vil ikke være gravid. Det er så dårlig timing" stammet jeg, tårene trillet.
Jeg har ikke peiling om jeg var utrolig emosjonell eller om jeg bare var sikkelig sjokka. Men en del av meg, tenkte på abort...
"Det er ikke dårlig timing, du trenger bare ha fri noen par måneder fra skolen. Så er du tilbake når babyen er født" han hadde kanskje litt rett, men jeg orker ikke tanken på et barn.. ja jeg vet jeg sa for litt siden at jeg ønsket dette barnet. Men en del av meg sier det motsatte, jeg tenkte ikke ordentlig.
Jeg tenkte rett og slett ikke klart.
"Som sagt, vi klarer dette sammen vettu" han kysset meg på halsen, jeg bet meg forsiktig i leppa mens han fortsatte med å kysse meg.
"Slutt, jeg orker ikke dette nå" jeg viste tydelig hvor han ville med dette. Han nikket og skrudde på TV'en. "Der favoritt serien din å" sa Martinus leende og smilte stort.
The Kardashians. Jeg elsker den familien.
Jeg klarte ikke å tenke på noe annent enn barnet. Skulle jeg tørre? Klarer jeg dette? I det hele tatt? "Martinus?" Sa jeg laft. Han nikket rolig og smilte mot meg.
"Vi burde kanskje tenke på abort."
Hei
Srry for dårlig del! Men rakk ikke å skrive så mye nå❤️
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
