"Thomas! Fløtt deg fra henne! Slipp henne!" Skrek Martinus mot han, jeg sto ved han. Kniven var nær halsen min. Martinus var kun borte i 2 minutter. Men 2 lange minutter til at Thomas kommer å fucker opp familien min. Den jævelen skulle faen meg ikke levd engang! "Ikke faen" sier han og ler lenge.
"Plis! Vil du ikke se barnebarnet ditt vokse opp? Bli stor?" Gråter jeg, redd. Redd for at dette er sist gang jeg det Martinus.
Det kan ikke ende her, det går bare ikke.
"Hvorfor gjør du dette?! skriker jeg høyt.
Redselen blir Større og større for hver gang Thomas flytter på kniven. Blod drypper ned på gulvet, Martinus står ved meg. Redd og fortvilet. "Når Martinus ikke tar kontakt! Må jeg gjøre det på egenhånd! Bare, ved en værre måte" ler han og ser mot Martinus,
"Martinus gjør noe!" Hvisker jeg laft,
Jeg klarer knapt å si noe, tørr ikke å puste.
Alt er uklart. Hvorfor må dette skje med oss?
Akkurat meg og Martinus? Vi skulle jo leve lykkelig? Alt er bare drama. Å det går utover meg. Meg han truer! Meg han prøver å drepe
"Slipp henne!" Hører jeg noen rope bak meg,
Politiet står med gevær i hånda. Rettet mot Thomas. Thomas slapp meg forsiktig, med en gang, løp jeg bort til Martinus,
Klemte han hardt intill meg.
"Shh, alt er over nå" hvisket han og strøk meg rolig i håret.
Hei!
Sorry for dårlig del, men har ikke tid til å lage noe annet. Forde jeg må på trening nå!
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
