"Å her er flørtepusene!" Ropte Marcus høyt da han kikket inn i TV stua.
"Hold kjeft" sa Martinus halvhøyt å kastet en pute på han.
De små orda, flørtepusene. Ble jeg glad av, jeg ville juble av de orda. Herregud, tenk om Martinus liker meg? Omg....
Tenk deg vi to sammen en dag, en cheerleader og en fotballspiller. Han spiller jo fotball. Men de idrettene var ment for hverandre..
"Jaja, dere får kose dere da." Sa han å blunket før han lo en gang å løp opp trappa. "Sorry for han, han er bare litt drunk" sa Martinus og lo kort.
Jeg lo med han og smilte stort.
"Hva ser du på?" Sa jeg, han stirret på meg. Bokstavelig talt, dette var nesten litt scary, men på samma tid. Rødma jeg sykt. De øynene, himmelblå og glinser, hvor mer perfekt kan det bli?
"Har jeg noe i ansiktet eller?" Sa jeg og lo, han satte seg nærmere meg. Hjertet pumpet fortere og fortere.
"Nei, ingen ting er galt med fjestet ditt, unntatt at det er jævlig fint" sa han og dro håret bakover.
Jeg bet meg halvhardt i leppa, men hardt nok til ta jeg allerede kunne kjenne blodsmaken.
"Jeg mener det Elise, du er goals. Selv da du er gammel og grå vil fjestet ditt være goals" forklarte han og smilte nedover i bakken.
"Liker du meg?!" Ploppet det bare ut av meg, fuuuck, det skulle jeg ikke sakt. Gud så flaut.
"Har du ikke skjønt det før nå? Jeg har alltid likt deg Elise. Det er en grunn til at jeg har bilde av deg i kommode skuffen" sa han og satte seg eeeenda nærmere meg. Nå satt han nærmest oppå meg, men jeg dret i det. Han var perfekt for meg.
"Jeg liker deg å" sa jeg, kunne ikke la være av å smile nå!
Herregud, han liker meg!
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
