"Martinus! Du må glemme den jenta! Herregud!" Sa Eline surt, Eline er likksom den nye kjæresten min. Jeg ble bare sammen med henne for å gjøre Elise sjalu, å det funker ikke så veldig bra som jeg trodde.
Uansett, jeg hater Eline egt, hun er så slem. "Hvorfor i helvete behøver jeg å glemme henne?! Hun er en veldig god venn!" Okei, jeg jugde. Venn var ikke det riktige ordet, helt klart. Men jeg kunne jo ikke fortelle Eline at jeg elsket Elise, sånn funker det bare ikke.
"Bare glem henne! Du har meg! Forstått?!" Sa hun truende og så på meg lenge med et drepende blikk.
"Ehm, J-ja!" Sa jeg livredd og bare skyldte på at jeg skulle i en bursdag så henne måtte dra.
"Hold på avtalen!" Sa hun kjempe surt da hun akkurat skulle gå, men da Marcus kom ned trappen så ble hun plutselig bare anderledes? "Hade da gutten min, du vet jeg elsker deg" sa hun sukkersøtt og kysset meg på kinnet og kastet på håret før hun gikk.
"Hva er det Martinus?" Sa Marcus og la en hånd på skuldern min.
"Går det bra med Elise?" Jeg gikk rett på sak, jeg hadde veldig lite lyst til å si hvorfor jeg var så deppa. "Ja, hun er hjemme. Men hva er det? Eline er jo helt. Ja" Marcus så på meg med et alvorlig blikk, "ikke noe" sa jeg for å ikke få han til å bekymre seg.
"Jeg kjenner deg, alt er ikke Ok nå. Du kan si alt til meg❤️" jeg smilte stort, vurderte om jeg skulle si noe. "Bare si det! Ikke tenk på det som kan skje" hak Hadde rett, jeg bør si det. "Okei, men ikke her" jeg hintet til at vi burde gå på rommet mitt. Når vi kom opp, startet jeg rett på sak. "Det er Eline" jeg stammet det frem sakte og snakket laft for å forsikre meg om at ingen hørte noe.
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
