Neste dag, var alt anderledes.
Ingen brev, ingen post, ingen mann. Og ingen motorsykkel. Alt var rart, rart og skummelt. Alt dette kunne være funnet på, funnet på av ren sjalusi. Men en del av meg sa at dette ikke var funnet på. Mange av brikkene var fortsatt ikke på plass, mye av meg ville finne ut hvem denne mystiske mannen var. Martinus ankom rommet igjen, jeg gravde bildet i hendene mine nedi lomma mi. "Hva er det?"
"Ikke no!" Ordene bablet ut i et kjør. Jeg måtte for Guds skyld ikke la Martinus bli for bekymret, jeg viste virkelig ikke hva jeg skulle tro, mobilen plinget. Enda et tegn.
Videoopptak, oppsette var det samme som på bildet, men nå kunne jeg se det, in real life. Jeg følte meg som en detektiv, som ikke klarte å finne ut av saken. Videon viste ikke stort, stemmene var helt tydelig guttene sine.
Hva er dette for noe tull?!! Kniven var fortsatt plasert i hendene hans, føflekken var synelig. Ikke før nå, skjønte jeg at Martinus lignet fælt på han mannen, som hele tiden dukker opp. Uten noe forvarsel,
-
"Jeg drar, hadet" jeg kysser Martinus lett på munnen, før jeg lukker døren. Setter meg inn inn i bilen. Jeg startet og kjøre mot Helene, det plingte i mobilen, jeg trakk den opp.
Hjertet pumpet, ny melding. Fra samme nummer som tidligere, jeg var for oppslukt i mobilen, tuting dundret i ørene mine.
Mobilen glapp ut av hendene mine, jeg skrek, bilen i motsatt kjøreretning, kjørte rett inn i meg. Airbagen utløstes. Jeg fikk totalt panikk, bilen triller nedover veikanten.
Og i neste sekund, ligger jeg der, sammenklemt. Uten noe håp til å komme meg ut, alene.
YOU ARE READING
Sammen om drømmen
Fanfiction"Hvorfor?" Gjentok jeg gang etter gang, redselen ble kun større og større for hvert skritt han nærmet seg, "jeg prøvde å beskytte, dere" sa han, kom nærmere meg, jeg dunket inn i veggen, "beskytte oss?! Det er bare tull! Du gjorde alt annent enn å b...
